Entret badet, vasket meg i fjeset før jeg skulle legge meg.
I det jeg tørker meg skimter jeg noe digert og motbydelig flakse gjennom rommet.
Jeg motarbeider ubehaget og panikken, og tørker meg sakte ferdig
mens jeg observerer vesenet sette seg på baderomspeilet.
Jeg lurer litt på hvordan den kom seg inn.
Var det da katten forgjeves prøvde å åpne døren fra utsiden?
Da den gjentatte ganger hoppet opp og huket tak i hendelen på døra og greidde lage en liten sprekk mellom den tunge døra og veggen som den selv ikke kunne presse seg gjennom?
Eller kunne vesenet ha kravlet inn kjøkkenvinduet som sto på gløtt, selv om det ikke var kunstig belysning inne?
Jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg.
Det er usannsynlig at det vil skje ofte.
Jeg forlater badet og går mot kjøkkenet.
Med én lyskilde, den over speilet, vet jeg hvor vesenet
er når jeg kommer tilbake, og jeg har en liten glede av denne selvsikkerheten.
Til å fange noe stort, trenger man noe stort.
Jeg henter en vid halvliter-måler og et unyttig brev fra tollvesenet.
Jeg beveger meg rolig tilbake på badet og ser det sitte på speilet.
Helt stille.
Også når det blir innekapslet av en halvliter-måler.
Først når et brev fra tollvesenet blir skyvd under bena på den er noe virkelig galt.
En typisk febrilsk flaksing starter inne i halvliter-måleren.
Det som vanligvis ville gitt meg ubehag innenfra og ut, er nå noe eksternt.
Men den roer seg etter hvert.
Jeg holder den opp i lyset og stirrer på den.
Ser nesten mektig ut.
Alle bena, mønstrene, hårene.
Et overdådig insekt.
Min første idé er å gå ut med det.
Jeg ser for meg det fortsette å leve sitt insektliv, der det flyver blant planter
og gjør det det måtte gjøre, og jeg får en god følelse av natur og tenker om meg selv som en befrier!
Sånn gjør jeg jo vanligvis, slipper de ut i det fri igjen.
Men om jeg skal ut i mørket, så kan jo andre insekt flyve inn?
Og hva om jeg slipper det løs og det blir klengete, starter
å flakse og vibrere og røre ved meg - fysj det ville følest ubehagelig!
Jeg fortsetter å stirre.
Hva er dette vesenet egentlig? Hvorfor ble det slik?
Hvordan ville det føles å være det der?
Det føles som jeg får en liten aha-opplevelse,
eller at jeg kan forstå noe viktig ved å fortsette å stirre.
Jeg setter fra meg halv-liter måleren på vasken, og setter meg på huk.
Å være det der.
Hva tenker det.
Nei, hva tenker det vel..
Nær ingenting.
Det jo så dumt at det ikke skjønner hva det er.
Det vet ikke hvorfor det oppfører seg på et vis og ikke et annet.
Den er jo helt og holdent en slave for det den gjør.
Den vil bare fortsetter å gjøre det den gjør, uten å vite hvorfor.
Da oppdager jeg meg selv i speilet.
Jeg kjenner meg igjen i den.
Jeg kjenner at sannheten også gjelder meg.
Jeg har stirret på vesenet i halvliter-måleren, men jeg kan like godt stirre på det der i speilet.
Nå..
La meg så behandle dette problemet.
Vesenet sitter livløst på brevet inni halvliter-måleren.
Det ser ut til å være en taktikk.
En overlevelses-mekanisme.
Jeg prøver å få det til å bevege på seg, ved å dytte i det med siden av måleren.
Sitter fortsatt stille.
Jeg blåser inn under måleren og lager en kraftig vind som flytter litt på vesenet,
men det rører seg ikke av egen makt.
Så løfter jeg måleren sakte og så høyt at vesenet bare kan flyge sin vei,
Men den sitter fortsatt urørlig!
I det jeg setter måleren ned igjen, kribler jeg av ubehag.
Hva om den hadde flydd rett i fjeset mitt som var 15cm unna,
eller i verste fall inn i munnen min - det hadde vært grusomt!
Nok av dette.
Slippe det ut. Hva er poenget.
Lidelse og død. Ingen selvbevissthet.
Trenger naturen et ekstra eksemplar av den her?
Hva er poenget med denne arten i det hele tatt?
Så..
Jeg vet nå at dette vesenet skal forsvinne, og at jeg er dens bøddel.
Men hvordan?
Jeg tenker på et par metoder, men de er usikre.
Det beste ville være å slippe fjerne det fra halvliter-måleren.
En sadistisk idé trer frem i sinnet.
Kan jeg gjøre det sånn?
Hva betyr det at jeg som et mer avansert vesen har makt over dette primitive vesenet,
og er vilkårlig over å gi det en grusom skjebne?
Legitimerer jeg at en eventuell gud kan behandle meg på samme måte?
Vil jeg ha universets støtte, selv om jeg gjør onde ting?
Jeg blir litt bekymret.
Så husker jeg bildet av tortursjefen fra Kambodsja,
sitte i god form i rettsalen, 30 år etter at han torturerte tusener til døde.
Det finnes ingen kosmisk straff for ondskap.
Universet støtter ikke godhet, men kreativitet.
Jeg og insektet.
Ingen lover beskytter et insekt.
Og ingen vil vite hva som vil komme til å skje med det i dette rommet.
Kun min samvittighet vil kunne skåne det.
Fortsatt urørlig under halvliter-måleren.
Jeg plukker alt opp, og dytter litt i papiret fra undersiden. Da kravler den litt frem og tilbake.
Jeg setter den ned i vasken og lar kokhett vann renne over halvliter-måleren.
Vannet beveger seg rundt måleren, under, og stiger litt inne i måleren,
mens vanndamp fyller innsiden.
Insektet flakser, men klarer ikke lette fra det kokhete vannet.
Den er fortapt.
Fanget i min virkelighet.
Men vent litt..
I en utrolig kraftanstrengelse dykker den under det hete vannet
og dytter seg forbi kanten av måleren, nesten ute i det fri!
Men hvordan kan du være så intelligent i det du brenner i hjel?
Hva er du for noe?
Jeg visste ikke..
Jeg er kvalm.
Jeg stenger den inne på ny.
Jeg vet den har bare et par sekund igjen å leve.
..der..
Nå er den borte.