Det lønner seg IKKE å installere solcellepanel i overskuelig fremtid.


Accenture og WWF har syslet med en rapport om det norske markedet for solcellepanel.  Rapporten vedrører panel på taket til privatboliger tilkoblet strømnettet.

"Våre beregninger viser at tilbakebetalingstidene for solkraft i Norge kan falle fra dagens 20 år til 12-13 år innen 2020 og 7 år innen 2030" skriver Accenture i forordet til rapporten.

Denne påstanden gjelder da for subsidierte solcellepanel av gjennomsnittlig størrelse.  Det første jeg vil påpeke angående rapporten er at Accenture og WWF har vært for konservative når det gjelder utviklingen fra 2020 til 2030.  Teknologi utvikler seg eksponentielt, så om solcellepaneler nedbetales på 12-13 år i 2020, vil de nok heller kunne tenkes å kunne nedbetales på 7 år senest i 2025.

Men det som ga meg en tankevekker - om man kan tillate seg å forvente en eksponentiell utvikling - er at nedbetalingsåret for et solcellepanel ser ut til å rykke nærmere jo lenger du utsetter investeringen!  Jeg lagde en visuell fremstilling for dette konseptet:



Dette fenomenet er jeg kjent med fra PC-markedet.  Som ungdom prøvde jeg å vente lengst mulig med å kjøpe ny PC, da å vente på neste generasjon PC-er alltid ga mer prosessorkraft for pengene.  Jeg kjøpte først ny PC når den subjektive verdiforskjellen mellom gammel og ny PC var større for meg enn kostnaden ved å bytte.  Strøm derimot, er strøm.  Du har gjerne ikke mer nytte av kaffe om strømmen til kaffe-trakteren kommer fra vannkraft eller solceller.

Det er også viktig et viktig poeng at ditt solcellepanel vil slites ut, og etter hvert miste sin garanti fra leverandøren.  Selv om året ditt solcellepanel begynner å lønne seg kanskje er noenlunde likt om du venter til 2020 eller 2025, så vil du altså eie et 5 år nyere solcellepanel (og med lengre garanti) i 2025, og du kan investere pengene dine i andre ting i mellomtiden.  I følge rapporten fra Accenture og WWF om kostnader og utvikling, justert for eksponentiell vekst, så er det uøkonomisk å investere i solcellepanel før 2030-tallet.  Det lar seg ikke gjøre å spå utviklingen presist, men siden du ikke taper på å vente, så blir min hypotese denne:

Det vil ikke lønne seg å investere i solcellepanel om investeringen ikke betaler seg på to år.

Det vil dog alltid være en installasjonskostnad, og bedre teknologi, stordriftsfordeler og den økende mengden av småleverandører vil gjøre strømprisen i strømnettet lavere, så kanskje det egentlige spørsmålet er om selve bryderiet med panelet er noe du ønsker eller vil være foruten...


The Marksmanship Lesson


Noen tenkte det var en god idé å gi meg PC-spillet Skyrim.  Jeg visste det var en tidstyv, men installerte det lell.  Gikk endelig lei i går kveld, etter å ha vandret rundt i denne omfattende og pene verdenen i flere titalls timer.  Noe som er spesielt med Skyrim er at du kan finne hundrevis av ulike bøker overalt i spillet; noen ganger kan du lære av dem, noen ganger er det en bakgrunnshistorie som er relevant for oppdragene dine, og noen ganger er det rett og slett bare en velskrevet fortelling.  Hadde lyst å dele en av disse forellingene jeg ble glad i med de som på måfå er innom bloggen min.  Fortellingen heter altså The Markmanship Lesson, og begynner under bildet.  Til opplysning er Bosmer betegnelsen på en alv fra skogslandskapet Valenwood.



Kelmeril Brin had very definite opinions on how things should be done. Every slave he bought on the day he bought him or her was soundly whipped in the courtyard for a period of one to three hours, depending on the individual degree of independent spirit. The whip he used -- or had his castellan use -- was of wet, knotted cloth, which regularly drew blood but very seldom maimed. To his great satisfaction and personal pride, few slaves ever needed to be whipped more than once. The memory of their first day, and the sight and sound of every subsequent slave's first day, stayed with them throughout their lives.

When Brin bought his first Bosmer slave, he ordered his castellan to whip him only for an hour. The creature, which Brin had named Dob, seemed so much more delicate than the Argonian and Khajiiti and Orcs who made up the bulk of his slaves. Dob was clearly ill suited for work in the mines or in the fields, but he seemed presentable enough for domestic service.

Dob did his work quietly and tolerably well. Brin occasionally had to correct him by refusing him food, but the punishment never needed to go further. Whenever guests arrived at the plantation, the sight of the exotic and elegant addition to Brin's household staff always impressed them.

"Here, you," said Genethah Illoc, a minor but still noble member of the House Indoriil, as Dob presented her with a glass of wine. "Were you born a slave?"

"No, sedura," Dob answered with a bow. "I used to rob nice ladies like you on the road."

The company all laughed with delight, but Kelmeril Brin checked with the slave trader from whom he had bought Dob, and found that the story was true. The Bosmer had been a highwayman, though not one of any great notoriety, before he had been caught and sold into slavery as punishment. It seemed so extraordinary that a quiet fellow like Dob, who always looked respectfully downward at the sight of his superiors, could have been a criminal. Brin made up his mind to question him about it.

"You must have used some sort of weapon when you were robbing all those pilgrims and merchants," Brin grinned as he watched Dob mop.

"Yes, sedura," Dob replied humbly. "A bow."

"Of course. You Bosmeri are supposed to be very handy with those," Brin thought a moment and then asked: "A bit of a marksman, were you?"

Dob nodded humbly.

"You will tutor my son Wodilic in archery," the master said after another moment's pause. Wodilic was twelve years of age and had been rather sadly spoiled by his mother, Brin's late wife. The boy was useless at swordplay, fearful of being cut. He embarrassed his father's pride, but the personality defect seemed ideally suited to the bow. Brin had his castellan purchase a finely wrought bow, several quivers of arrows, and ordered targets to be set up in the wildflower field next to the plantation house. In a few days time, the lessons began.

For the first few days, the master watched Wodilic and Dob to be certain that the slave knew how to teach. He was pleased to see the boy learn the grips and the different stances. Business concerns, however, had to take precedence. Brin only had time to see to it that the lessons were continuing, but not how well they were progressing.

It was a month's time before the issue was reexamined. Brin and his castellan were reviewing the plantation's earnings and expenses, and they had come to the area of miscellaneous household costs.

"You might also check to see how many targets in the field need to be repaired."

"I have already anticipated that, sedura," said the castellan. "They are in pristine condition."

"How is that possible?" Brin shook his head. "I've seen targets fall apart after only a few good shots. There shouldn't be anything left after a month's worth of lessons."

"There are no holes of any kind in the targets, sedura. See for yourself."

As it happened at that hour, the marksmanship lesson was underway. Brin walked across the field, watching Dob guide Wodilic's arm as the boy took aim at the sky. The arrow flew up into an arc, over the top of the target, burying itself in the ground. Brin examined the target and found it to be, as his castellan said, in pristine condition. No arrow had touched it.

"Master Wodilic, you must pull your right arm down further," Dob was saying. "And the follow-through is essential if you expect your arrow to gain any height."

"Height?" Brin snarled. "What about accuracy? Unless he's been secretly racking up a high kill ratio on birds, you haven't taught my son a thing about marksmanship."

Dob bowed humbly. "Sedura, first Master Wodilic must become comfortable with the weapon before he need worry about accuracy. In Valenwood, we learn by watching the bolt arc at different levels, in different winds, before we try very hard to strike targets."

Brin's face turned purple with fury: "I'm not a fool! I should have known not to trust a slave with my boy's education!"

The master grabbed Dob and shoved him toward the plantation house. Dob, head down, began the humble, shuffling walk he had learned in his domestic duties. Wodilic, tears streaming down his face, tried to follow.

"You stay and practice!" roared his father. "Try aiming at the target itself, not at the sky! You are not coming back into the house until there is one hole in that damned bullseye!"

The boy tearfully returned to practice, while Brin brought Dob into the courtyard and called for his whip. Dob suddenly broke away and scrambled to hide between some barrels in the center of the yard.

"Take your punishment, slave! I should have never shown you mercy the day I bought you!" Brin bellowed, bringing the whip down on Dob's exposed back again and again. "I have to toughen you up! There'll be no more soft jobs as tutor and valet in your future!"

Wodilic's plaintive yell drifted in from the meadow: "I can't! Father, I can't hit it!"

"Master Wodilic!" Dob cried back as loud as he could, his voice shaking with pain. "Keep your left arm straight and aim slightly east! The wind has changed!"

"Stop confusing my son!" Brin screamed. "You'll be in the saltrice fields if I don't beat you to death first! Like you deserve!"

"Dob!" the boy wailed, far away. "I still can't hit it!"

"Master Wodilic! Take four steps back, aim east, and don't be afraid of the height!" Dob tore away from the barrels, hiding under a cart near the wall. Brin pursued him, raining down blows.

The boy's arrow sailed high over the target and kept climbing, reaching a pinnacle at the edge of the plantation house before coming down in a magnificent arc. Brin tasted the blood before he realized he'd been hit. Gingerly, he raised his hands and felt the arrowhead protruding out of the back of his neck. He looked at Dob crouching under the wagon, and thought he saw a thin smile cross the slave's lips. Just for an instant before he died, Brin saw the face of the rogue highwayman on Dob.

"Bullseye, Master Wodilic!" Dob crowed.



The last Xerox machine.


Jeg gikk nylig til innkjøp av en svær Xerox-skriver som gjorde det bra på alatest. Valget sto mellom den og en annen, men fordi jeg har hørt "Xerox machine" så mange ganger i dumme amerikanske filmer, så synes jeg det ville være kult å eie en. For å sette i tonere måtte jeg åpne opp skriveren, og jeg tittet da inn i et teknisk vidunder! Jeg elsker disse små opplevelsene av å leve i fremtiden. Det er bare en skriver, men når jeg ville hatt de største vanskeligheter med å gjenskape Gutenbergs trykkepresse av 1450, så må det være lov å bli imponert av dagens teknologi.  Affordable (ordfattig norsk) er det óg.  Ifølge Wikipedia, solgte Gutenberg i år 1455 bibler for 300 floriner, som tilsvarte 3 årslønner for en "vanlig arbeider". I dag kan jeg kjøpe en bibel (for no apparent reason) med én times arbeid, og tilmed en dyr trykkemaskin for under 3 dagslønner.

Det er pussig å tenke på at disse 500+ årene med utvikling av trykkemaskinen egentlig bare var en lang midlertidig løsning. Forhåpentligvis blir min nye Xerox den siste skriveren jeg noen gang trenger, da det meste av institusjoner snart bare krever elektronisk innsending. Muligens vil de kommende papirtynne og fleksible OLED-skjermene gi dødsstøtet til printerindustrien og behovet for å trykke noe på et papirark?


Hvilke andre ting rundt oss er kun midlertidige løsninger; deres formål i ferd med å bli assimilert av andre teknologier?

Etter å ha overspilt Battlefield 2: BC2, hadde jeg tenkt å kjøpe en dyr GPU (graphics processing unit) for å kunne spille Battlefield 3, men i siste stund tok jeg til fornuft og bestemte meg for å legge gaming på hylla.  Og jeg kommer sannsynligvis aldri mer til å kjøpe et skjermkort, siden Intel og AMD nå putter dedikerte grafikk-kjerner i sine multi-kjerne prosessorer (CPU-->APU).  Om få år vil du kunne kjøre tunge, grafikk-krevende applikasjoner kun ved hjelp av hovedprosessoren.  Jeg tror også strømforsyningen i forbruker-PC'en vil bli integrert i hovedkortet: Skjermkortet forsvinner, og til eksempel kan flash-disker og overflødige DVD/Blu-Ray-spillere allerede nå drives med USB-kontakt til hovedkortet.  Til slutt har du igjen en PSU (power supply unit) med bare én enkel ledning til hovedkortet, som vil være en snodig og plasskrevende løsning.

Bensin/dieselmotorer, telefonledninger til husstander og hustelefoni, bøker, musikk, filmer, bilder...teknologier skiftes ut, blir usynlige.  Nå kan du tilmed erstatte ditt kjæledyr med feks. Wii's Puppy Luv.  Du trenger ikke å gi det digitale dyret mat som er energikrevende og miljøbelastende å fremskaffe, det produserer ikke drivhusgasser, og når du slår av Wii'en sover dyret så lenge du vil.

No, really...Jeg tror at en påskyndet utvikling av teknologi og effektivisering av bruken av den er av stor viktighet.  Jeg vet ikke noe annet som kan gjøre slutt på den enorme lidelsen blant mennesker og dyr.  Men akkurat nå har dette med å forminske og forenkle helt klart betydning for meg personlig.

"Life is 90% maintenance."

Dette sitatet er fra Steven Spielbergs miniserie Taken, og jeg husker det fremdeles fordi jeg ofte har tenkt over det.  En dimensjon av sitatet er tingenes verden.  Hvor ofte har jeg ikke sett meg selv og andre bli bundet av å eie noe de egentlig ikke trenger, eller bare trenger fordi det ikke finnes bedre løsninger?  Hvor mye tid har jeg ikke brukt på å rett og slett flytte ting for meg selv og andre?  Kjøpe, flytte, rengjøre, reparere, selge.  Jeg blir tynget av å eie mye, og jeg blir tynget av å eie feil.

Dog, nære forbedringer i samfunnet og i mitt eget liv, anno 2011, innebærer kun midlertidige løsninger, ultimately (norsk, hrmpf..).  Vi er skapt av naturen rundt oss, og formet verden rundt oss ut ifra hvordan vi selv fungerer.  Gitt at den akselererende teknologiske utvikling gjør menneskeheten til maskinintelligens, så forandres forutsetningen for samfunnets infrastruktur.  Vi trenger ikke lenger mat, hus, veier, og de millioner oppfinnelser vi har omringet våre store kropper med for å ha det bra og...vel, formere oss.

Det er ikke bare siste gang vi produserer trykkemaskiner.  Det er siste gang vi produserer teknologi, i allminnelig forstand.  Mitt mål - å få mine eiendeler til å forsvinne, og endelig meg selv.  Vår skjebne - å forsvinne alle mann, og våre eiendeler med oss.


Iglu & Hartly


Jeg  digger denne fantastiske musikkvideoen fra lille, ukjente Iglu & Hartly!

Om dette ikke ble for corny for deg, kan du også sjekke ut "In this City" og "Out there".


Agora




Jeg ville bare komme med en anbefaling, hva gjelder film.  For noen kvelder siden så jeg det historiske dramaet Agora, som gjorde inntrykk på meg.  Kunne tenkt å skrive litt rundt den, men det beste er vel å ikke ha forventninger, info eller andres meninger i bakhodet.  Jeg lot jo være å se Black Swan på kino fordi jeg uheldigvis kikket meg gjennom hele-Black Swan-på-2-minutter-traileren deres.  Jeg kan likevel si at Agora foregår i antikken, i (gresk)romerske Alexandria, og er et estetisk pent, men gripende og til dels voldelig drama.  Den greske filosofen Hypatia (bildet) er sentral i handlingen.   Agora er forøvrig regissert av Alejandro Amenábar, om noen kjenner til ham.

Kom tilbake og fortell hva du synes i tilfelle du ser den!


Her er man.


Jeg har ofte forsvunnet i dager og uker.  Inn i atferd og tankegang.  Senest for kort tid siden.  Det er så mye jeg vil uttrykke og utrette, og jeg kjenner at det finnes langt vekke, men akkurat nå må jeg vente litt, til jeg får justert kropp og sinn.  Med å forsvinne, mener jeg å bli gjenstand for sine egne mønster, på en ikke så fordelaktig måte, uten å ha et metaperspektiv på sin tilværelse.  Hva er man, hva er det som skjer rundt meg, og hva vil man oppnå?  Dette har jeg ingen endelige svar på, men det er noe med å forsøke å besvare og være bevisst dette, som følest riktig og meningsfullt.  Og i en slik tilstand, hvor det finnes et driv i meg og et ønske om å våkne opp, ser jeg på andre dager som å drive meningsløst rundt.

Som barn var jeg flink til å tegne.  Jeg tegnet ikke fantastisk, men kanskje bedre enn andre på min alder.  Det å tegne og dagdrømme, og tenke visuelt, var en stor del av den jeg var.  Jeg husker jeg stusste over mennesker som overhodet ikke kunne å tegne, men som likevel var flinke til ting, også "visuelle" ting.  Hvordan kunne det være så flinke til å tenke, uten å kunne tegne?  Selv hadde jeg lyst å bli i stand til å tegne realistiske tegninger av mennesker, natur, eller det det måtte være, og jeg trodde virkelig at jeg skulle bli veldig flink til å tegne.  Men jeg manglet drivkraft, og sluttet nærmest å tegne.  Som jeg sluttet med alt annet.  Og utsatte livet mitt.  Og siden det har jeg dyttet foran meg all lidelse som skal til for å nå et hvert potensiale, et mønster som har gjort selve min tilværelse til noe vondt og ufullkomment.

Nok er nok.  Jeg må selvsagt begynne å gjøre alt jeg må gjøre, så tidlig som mulig.  Men som grunnlag, og for å oppnå det jeg vil, vil jeg ta blyanten fatt, og igjen uttrykke meg visuelt.  Jeg tror at dette, i hvert fall for meg, er en nødvendighet for å komme i kontakt med mine dypere tanker og en sunnere væremåte.


Kapittel 2.


Jeg vil være mer effektiv.  Så, i stedet for å skrive dette innlegget, sier jeg bare

God natt!

(^_^)


Montana Step Test


I følge kilden jeg har brukt, ble denne testen utviklet av L. Brouha i 1943 for Harvard Fatigue Labratories, og er kjent som Harvard Step Test.  Men på en.wikipedia fant jeg dette (uverifisert): The test was created for the Forest Service in the early 1900's at the University of Montana in Missoula. Siden jeg har forenklet testen en smule, så har jeg omdøpt testen til Montana Step Test!

  1. Finn en 40-50 cm høy stol eller plattform.
  2. Trakk opp og ned 150 ganger i løpet av 300 sekund, eller til du ikke klarer mer.
  3. Sett deg ned og hvil.
  4. Mål pulsen din i 30 sekunder, respektive 1, 2 og 3 minutt etter at testen er gjennomført.
  5. (antall sekund du utførte testen) / (pulsslag periode 1 +  pulsslag periode 2 + pulsslag periode 3)

f i t n e s s   i n d e x
Super form > 1,8
God form 1,6-1,8
Middels form 1,1-1,6
Dårlig form < 1,1

I den originale utregningen skal man gange antall sekund du utførte testen med 100, samt gange pulsslag i måleperiodene med 2.  Dette synes jeg er tull med tall om du ikke er besatt på å unngå desimaltall.  Jeg har forenklet utregningen i testen og konvertert index'en, pga. at verdiene du får uansett bare er meningsfulle relative til seg selv.

Herzlichen Glückwunsch!


Hukommelse


I live in the American Gardens building on West 81. street, on the 11th floor.  My name is Patrick Bateman.  I'm 27 years old.  I believe in taking care of myself, and a balanced diet, and a rigorous exercise routine.  In the morning, if my face is a little puffy, I'll put on an ice pack while doing my stomach crunches.  I can do a thousand now.  After I remove the ice pack, I use a deep pore cleanser lotion.  In the shower, I use a water activated gel cleanser, then a honey almond body-scrub, and on the face an exfoliating gel scrub.  Then I apply an herb-mint facial mask, which I leave on for 10 minutes while I prepare the rest of my routine.  I always use an after shave lotion with little or no alcohol, cause alcohol dries your face out and makes you look older.  Then moisturizer, then an anti-aging eye balm, followed by a final moisturizing protective lotion.  ..There is an idea of a Patrick Bateman.  Some kind of abstraction.  But there is no real me.  Only an entity.  Something illusory.  And though I can hide my cold gaze, and you can shake my hand and feel flesh gripping yours, and maybe you can even sense our lifestyles are probably comparable, I simply am not there..

Kan du noe morsomt på rams? (^_^)


Golden Brown


Var ikke innstilt på å laste opp dette opptaket, så det har et stort preg av øving, men jeg likte det usminket. (^_^)


Bloggtips - endre kommentarfelt.


Standard størrelse på kommentarfeltet er 575x100 pixel.  Men å forandre design på bloggen kan gjøre vidden for stor og deler av kommentarfeltet usynlig.  Eller du syns kanskje som meg at det er for smalt i høyden.

Standard innstilling er "usynlig" programmert, men du kan lime inn disse kodene i Hjem>Design>Rediger>Stilsett for å gjøre forandringer (om du ikke vil eksperimentere sjøl):

Samme vidde som før, men med høyde basert på det gylne snitt:
#main textarea{width: 575px; height: 178px;}

Maks vidde i 2:3 format, med høyde basert på det gylne snitt:
#main textarea{width: 587px; height: 181px;}

Maks vidde i 3:4 format, med høyde basert på det gylne snitt:
#main textarea{width: 662px; height: 205px;}

Om deler av ditt kommentarfelt er usynlig, så vil "maks vidde" ovenfor ikke gjelde, og du må bruke en vidde mindre enn 575px (default).


Med format menes ovenfor forholdet mellom hoveddel av bloggen hvor innlegget står, og hoveddel + marg.  Som standard utgjør sidemargen 1/3 av siden, men du kan lett forandre den til å være kun 1/4 av din bloggside:
http://pormodr.blogg.no/1260774538_bloggtips__smalere_si.html


Fornuft vs. Staten


Nå kan du igjen feste innendørs uten å miste førerkortet:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10034227

Hvor mye tragisk småbyråkrati må høyere rettsinstanser ordne opp i?

1.  Det lokale politiet tar ifra Thomas Nodland lappen fordi han har hatt hjemmefester og blitt observert beruset i sentrum (!).
2.  Saken blir anket til Politidirektoratet, som ikke bryr seg.
3.  Justis- og Politidepartementet blir stevnet, men regjeringsadvokaten synes alt er greit, trallala, og lar saken gå til tingretten.
4.  Saken blir behandlet av Dalane tingrett, som indirekte vedtar at alle i Norge som fester i helgene og har blitt observert fulle på et offentlig sted bør miste førerkortet i tre år!

Heldigvis gikk Thomas Nodland videre med saken, og Gulating lagmannsrett vedtok at Eigersund politi, Politidirektoratet, Justis- og Politidepartementet v/regjeringsadvokaten, samt Dalane Tingrett ikke eier sunn fornuft.

En lykkelig slutt?

Thomas Nodland sier til VG Nett at saken har vært ei utrulig påkjenning, og at han risikerte å miste jobben pga. manglende førerkort.  Jeg tror han på at det ikke har vært enkelt.  Hva er mer frustrerende enn når et byråkrati som bestemmer over din økonomi og frihet oppfører seg ulogisk?  Det har tilsynelatende ikke vært en sterk mistanke om gjentatt kjøring i påvirket tilstand eller noen særlig grunn til at akkurat Thomas Nodland skulle fratas førerkortet.

Thomas Nodland får dekket saksomkostninger (advokat), men mottar ingen erstatning.  Derimot har alle byråkratene en klekkelig timelønn for å behandle en unødvendig sak de selv har skapt.  I hvor mange år må Thomas Nodland betale skatt for å dekke denne samfunnsutgiften?


Min kultur.


I det siste har jeg tenkt en del på hva slags kultur jeg tilhører eller vil tilhøre som norsk.

På et vis tenkte jeg meg ut av kristendommen i slutten av tenårene, og ble antireligiøs. Jeg skulle likevel merke at min sjel fortsatt var protestantisk, dog i en friere form. Da en katolikk hevdet at protestantisme var en bastardisering av katolisme, kjente jeg ild. Ti stille, ignorante vesen, du forstår ikke vår protestantisme.

Som barn kunne jeg noen ganger bli livredd for min familie. En gang mamma skulle på butikken og ikke kom hjem i minnelig tid voks min bekymring for hvert minutt som gikk. Jeg fryktet det verste, at hun hadde havnet i en bilulykke, og ble ute av meg. --Det måtte aldri skje noe med familien min. Denne frykten for det utenkelige gjorde at jeg henvendte meg til Gud. Og jeg ba inderlig om at hva som enn hendte, så måtte ingenting skje med min nære familie, det kjæreste jeg hadde i verden. Jeg gjentok dette ofte i mitt indre. Gud lyttet, og jeg følte meg trygg. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene ble min mor syk. Religion hadde vært borte i flere år. Men Gud eksisterte fortsatt, udefinert. Min mor ble sykere, men jeg hadde fortsatt tro på at hun ble bedre. Selv da hun ikke klarte snakke lenger, ventet jeg på at hun skulle bli bedre. Ting forverret seg, men inni meg var det fortsatt et barn som ba av hele sitt hjerte om at Gud ville ta vare på familien min. Min pakt var en del av meg. --En natt var jeg hjemme alene, mens de andre var på sykehuset. Jeg lå på sofaen ved vinduene, med stjernehimmelen utenfor. Men jeg sov ikke, for det var noe på ferde. Alt mitt håp og min pakt som jeg hadde båret på i uker og måneder krystalliserte seg. Jeg klamret meg fast, men jeg klarte snart ikke lenger! Og der jeg lå og gråt voldsomt følte jeg Gud og mamma, og jeg ropte og løste Gud fra min pakt. Du kan få henne.  Dagen etterpå døde mamma.

..sånn ble en vanskelig tid i mitt liv opplevd.  Jeg vet ikke om dette er den dypere psykologi til noen med monoteistisk tro, eller om det også finnes noe uavhengig av meg som ser. Selv om jeg berøvet min barne-Gud av alle hans regler, har jeg merket at det fortsatt er en noe maskulin idé. Han. Ikke en feminin Gud.  Det minner meg på at om man kan kalle noe for Gud, så vil min forståelse av det uansett være kulturelt betinget.

Den vestnordiske / norrøne sivilisasjonen med sin rike mytologi og skriftkultur, som også ekspanderte i vikingtida, var noe unikt og egenutviklet i vår natur og til dels levesett frem til moderne tid.  Jeg har lett for å tenke på dette som det urnorske, og har flørtet med å gjøre det til en del av min livsstil.  For hva er kristendommen?  En Midtøstens religion innført med tvang av påvirkelige konger? Hvorfor sto åsatroen så svakt?

Men selv om det kunne representert kontinuitet og originalitet, hva har jeg til felles med denne befolkningen før vikingtiden som kanskje talte hundre tusen hoder, som levde harde liv og generelt ikke engang var opptatt med å risse runer eller overlevere norrøne kvad og fortellinger?

Kristendom og norrøn kultur er ikke for meg lenger.  Men selv om jeg ikke kan finne en norsk identitet utenom språket, så er jeg tilfreds med å være vest-europeer.  Det innebærer for meg å være en del av den nære opplysningstiden, vestens filosofi, demokrati, moderne vitenskap.

Men jeg er også en advokat for å se ting i lys av den akselererende teknologiske utvikling som vil totalt forandre samfunnet i løpet av få tiår.  I det store og hele er å grave seg ned i enhver gammel kultur bortkastet tid.


Scarborough Fair.


La gå..


T


Jeg har kanskje røkt fredspipe én gang for å prøve det, men jeg følte ingenting og har ikke lenger interesse for det.  Jeg har dessuten noe langt bedre i kjøkkenhylla, som også inneholder mange antioksidanter!Er det andre enn meg som blir høy på te?  Om jeg skriver i overkant far out noen ganger, som i mitt forrige innlegg (som ble moderert en smule), så kan det godt hende jeg sitter og sipper varm te!  Nå står jeg for det jeg skriver, men jeg kan jo holde bena på jorda selv om jeg tar opp store emner!  Likevel, det er fint å kunne si at jeg var påvirket av te i gjerningsøyeblikket.


Hva betyr noe, grunnleggende?


Opplevelsen av å være et menneske er en viljeløs virkelighet, da alle inntrykk / tanker, som inkluderer beslutninger og handlinger, kun oppleves.  Du utfører ikke en handling, du opplever den.  Å forstå denne universale pussighet gir ingen makt, for enhver er gjenstand for en hjerne, en kropp, den verden vi opplever som utfoldes sekund for sekund.

Selv om man har komplekse sinnstilstander og følelser, så er våre følelser en reaksjon på i og for seg enkle, kjemiske stoffer.  Vi bedømmer verdi og mening ut i fra våre følelser.  Det viktige er at vi overlever og har det bra.  Det finnes ikke noe annet å oppnå.

Det finnes dessverre utrolig mye lidelse på jorden.  Generelt tror jeg ikke de syv billioner mennesker på kloden er lykkelige, og dyr har det verre.  Og med dagens teknologi vil jorden en gang bli truffet av en asteroide, gamma-ray burst, eller rett og slett bli slukt av solen.

For at alle skal få det bra, og for at vi skal overleve som livsform, må det skje en stor utvikling i vitenskap og teknologi.  Og et er nettopp det som skjer.  Teknologi utvikler seg i et akselererende tempo.

Kultur, livssyn, politikk, landegrenser.  Betyr kanskje ikke så mye i et langsiktig perspektiv.  Vi lever i en kort, unik periode av jordens historie.  Om vi tenker oss at det nå er midnatt, og encellede organismer oppsto på jorden kl. 6 om morgonen, så har de 200 000 år det moderne mennesket har eksistert utgjort bare de 3,6 siste sekunder.  Sivilisasjonen oppsto for 9 hundredeler av et sekund siden.  Industrialisering og moderne vitenskap for under 4 tusendeler av et sekund siden.  Og kun det siste tusendel av et sekund har vi hatt datamaskiner og annen avansert teknologi, og opplevd teknologi utvikle seg i et forrykende tempo.

Det er tydeligvis noe stort på gang.  Samtidig som vi får mer datakraft, blir vi flinkere til å manipulere og skape kunstig intelligens.  Antar vi at teknologi fortsetter å utvikles i et akselererende tempo, kan vi også anta at vi vil kunne radikalt forandre vår egen intelligens / skape en superintelligens om noen få tiår.  Isbreene må skynde seg og smelte om de skal drukne verden før vår teknologi får bukt med problemet.

Vårt største problem er lidelse og død.  Lidelse er virkelig.  Grusom.  Det finnes mange som lever i et helvete.  Og selv når vi kunne hatt det bra, behandler vi hverandre dårlig.  Urettferdighet, vold, overgrep, mobbing.

Potensialet til menneskets teknologi er å eliminere lidelse til evig tid, og gi evig liv.

Høres det viktig ut?

Jeg er en synder, for jeg jobber ikke hardt for å skape en god og fredelig verden der teknologi kan få blomstre.  Jeg bryr meg mest om min egen umiddelbare virkelighet, og mine tåpelige, tåpelige problem.  Jeg lar meg påvirke og knekke av de intelligente apers kultur, og egen lathet.

Jeg trenger å være sterkere.


Blogsofttips - Skrivefelt.


Jeg håper noen av Bloggsoft-folka en dag har mye på hjertet, får lyst til å blogge, og...surprise!..finner ut at skrivefeltet på deres nettside er utrolig smalt i høyden.  "Oi!  Går det ikke an å skrive mere enn det her?  Blimey!"

La oss sammenligne blogg.no's lille skriveboks med Microsoft Word ved å vise eksakt like mye tekst:



Er det sånn du bruker et standard skriveprogram?  Tror ikke det, nei!  Man får ikke oversikt over det man skriver, man får en dårlig oppfatning av om innlegget er estetisk utformet, og det er ikke minst tungvint å redigere!

Deler du min misnøye over denne ene av flere pussige løsninger ved blogg.no? :(


Oppdatering:
En observant kommentator har gjort meg oppmerksom på at man i nettleseren Google Chrome kan trykke "HTML av/på", gjøre skrivefeltet større i HTML-modus ved å dra det nede til høyre, for så å trykke "HTML av/på" igjen!

Firefox og Explorer har ingen slik funksjon i de versjonene jeg testet.  En slik klikk-og-dra løsning burde kunne eksistert uavhengig av nettleser (og skrivemodus).  Men da finnes det i hvert fall en løsning for de av oss som bruker Chrome!


Jogge 10km - universal titulering. 


Nå må du gi deg.
Jeg trodde jeg hadde et supermål i å ville springe 10km under 40 minutt.
..så sjekket jeg tidene til Norges raskeste kvinner under årets NM i Friidrett:
 1 OTTERBU Kirsten Melkevik 34:24.04
 2 DANIELSEN Kjersti Karoline 34:28.02
3 VULLUM Fride	35:39.39
4 AASHEIM Hilde	36:24.88
5 HELGHEIM Merete	37:23.59

Kirsten Melkevik Otterbu fullfører 4 sekund foran Kjersti Karoline Danielsen (i bakgrunnen).

Mitt nye mål er å tangere Norges raskeste kvinnelige utøvere, uten å være kvinne.
For å motivere meg og hedre min egen innsats, foreslår jeg et nytt tittel-system
inspirert av det populære uttrykket "Ironman" og basert på tilgjengeligheten til naturelementer i jordskorpen.
(http://en.wikipedia.org/wiki/Abundance_of_elements_in_Earth's_crust)
Jo raskere du springer, dess sjeldnere stoff kan du sammenligne deg med:
1 mil < 50 minutt:  OXYGEN-MAN
1 mil < 48 minutt:  SILICON-MAN
1 mil < 46 minutt:  ALUMINIUM-MAN
1 mil < 44 minutt:  IRON-MAN
1 mil < 42 minutt:  CALCIUM-MAN
1 mil < 40 minutt:  SODIUM-MAN
1 mil < 38 minutt:  POTASSIUM-MAN
1 mil < 36 minutt:  MAGNESIUM-MAN
1 mil < 34 minutt:  TITANIUM-MAN

Med utgangspunkt i at differansen mellom verdens raskeste kvinner og menn er 4 minutt på mila, så har jeg forskjøvet tittel-systemet for kvinner tilsvarende:

1 mil < 54 minutt: OXYGEN-WOMAN
1 mil < 52 minutt: SILICON-WOMAN
1 mil < 50 minutt: ALUMINIUM-WOMAN
1 mil < 48 minutt: IRON-WOMAN
1 mil < 46 minutt: CALCIUM-WOMAN
1 mil < 44 minutt: SODIUM-WOMAN
1 mil < 42 minutt: POTASSIUM-WOMAN
1 mil < 40 minutt: MAGNESIUM-WOMAN
1 mil < 38 minutt: TITANIUM-WOMAN


Klarer du å oppnå oksygen-status, så er du allerede i meget god form!
For de mest ambisiøse vil sodium-status innebære pene tider og at du har funnet superformen.
(-_-)
Hvilken tid løper du mila på, og hva er ditt mål?

Beyond oxygen.


50'30.
Kvakk!
50'30?
Dette var dagen jeg skulle bryte en barrière.  Jeg satte ut i høyt tempo, og halvveis lå jeg foran tiden.  Så ble det tungt.  Jeg følte hele det resterende arbeidet presse meg ned i bakken og gjøre meg motløs.  Men jeg kjempet!  Jeg fortsatte, og fortsatte.  Og jeg ble imponert.  Iron-man!  Det er meg.  Jeg er jammen en tøff krabat!  Kjente egoet vokse.  Hehe!  Iron-man.  Bare litt igjen nå.  Endelig skal jeg springe 10km under 50 minutt. En milepæl.  Spring, spring, ikke se på klokken, spring!  Der - der er målstreken!   Så sliten, men jeg greidde det!  Hurr...FAEN!

(18. august, 2010.)
(20. august, 2010.)
Hmm...hva skjedde i dag?  Jogget meg inn til 47'30 på 10km.  For noen dager siden strevde jeg noe utrolig for å komme under 50 minutt på 10km uten å lykkes, men allerede i dag klarte jeg det lekende lett.  Jeg pushet meg i dag også, men det føltes naturlig.  Hadde det så stor effekt at jeg presset meg mye for noen dager siden?  Uansett, nå er jeg blitt hekta på å hente frem energi og styrke, så jeg kommer til å pushe meg hver gang jeg løper i fremtiden.  Joggerus.

Etter 6 km startet jeg å tenke på Naruto og kjenningsmelodier i Naruto-universet.  Naruto er japansk manga og animé om en liten gutt med en enorm viljestyrke og et enormt pågangsmot.  Jeg ble som fylt med glede og energi, og føttene mine startet å bevege seg raskere.  Faktisk sprang jeg raskere de siste 5 kilometerene enn de første 5 kilometerene.  Det har jeg ikke gjort før.

Væsketap under jogging.


Her forleden veide jeg meg før og litt etter at jeg jogget 10km i varmt vær, og fant at jeg hadde mistet 1,3 kg på 70 minutt!  Det vil si at jeg mistet 1,3 liter væske i løpet av en god time, gjennom svette og utånding.  Jeg synes det høres mye ut, men jeg leser andre steder på nettet at det faktisk er normalt å miste rundt en liter vann per time trening i temperert klima.
Så når jeg mister så mye væske, hvor mye trenger jeg å drikke før, under og etter joggingen?
Etter det jeg har forstått fantes det tidligere en myte om at man skulle få i seg mest mulig væske under lange løp som maraton.  Men dette bør ikke være et mål.  I ekstreme tilfeller har mennesker omkommet av å drikke for mye rent vann, og nå snakker jeg ikke om å drukne, men om et fenomen kalt hyponatremi.
Kroppen din opprettholder en balanse av natrium i din blodplasma som er nødvendig for funksjoner i cellene.  Når du svetter, skiller kroppen din ut natriumklorid (salt), og ved lengre trening vil du få et betydelig volumtap av natrium.  Dette gjør også at det blir frigjort ADH (anti-diuretic hormon), som får kroppen din til å ta opp mer væske enn normalt - om du fyller på med vann uten natrium, vil det si at du ytterligere utvanner natriumet i ditt blodplasma.
Hvorfor distanseløpere kreperer av for lite natrium er jeg usikker på.  Kroppen trenger natrium for nerveimpulser og muskelfunksjoner, men akkurat hvordan systemet bryter sammen vet jeg ikke. Under en type akutt hyponatremi vil feks. ADH og det ekstra opptaket av væske gjøre at cellene svulmer.  Hjernecellen har ikke plass til å ekspandere inne i kraniet, og dette kan føre til koma eller død.
Den største risikogruppen for hyponatremi under jogging er kvinner.  Kvinner har mindre blodplasma, og mindre muskelmassen som gjør at de svetter mindre.  Kvinner vil altså kunne utvanne sitt natrium raskere ved å drikke like mye vann som menn.  Nå synes jeg det virker logisk at de som svetter mindre, mister mindre natrium, men det er kanskje ikke sånn.
Woman Drinking Water On Beach. Stock Images
Forsiktig - du kan dø av hyponatremi!
Å forebygge hyponatremi er ikke komplisert.  Du kan spise litt ekstra saltholdig mat et par dager før feks. en maraton, eller du kan drikke sportsdrikker i stedet for vann på løpsdagen.  Sportsdrikker som Gatorade og Powerade inneholder natriumet (og karbohydratet) du trenger (oppført med engelske "sodium" på innholdsfortegnelsen).
Dødsfall har kun skjedd i ekstreme tilfeller, men mild hyponatremi er vanlig.  Symptomene ligner på dehydrering, og er svimmelhet, muskelkrampe, desorientering, nedsett taleevne eller forvirring.  Fordi løpere tror de er dehydrert, drikker de mer og forverrer tilstanden.  Det ble estimert at 13% av løpere under Boston Marathon 2002 led av hyponatremi.  På bakgrunn av dette har IMMDA (the International Marathon Medical Directors Association), som representerer 150 større maratonløp over hele verden, anbefalt løpere å drikke mellom 4 og 8 dl væske i timen, med et absolutt tak på 8 dl.
Så om du skal kun løpe i en time - slukk tørsten godt på forhånd og du trenger ikke nødvendigvis drikke under økten.  For som en annerkjent regel sier, går prestasjonsevnen din først betydelig ned om du taper mer enn 2% av din kroppsvekt under trening.  Du rekker altså ikke å svette nok på en time til at du har et særlig behov for å fylle på med væske.
Men skal du springe mye lengre enn det - drikk en halvliter Powerade i timen!

Møllen.


Entret badet, vasket meg i fjeset før jeg skulle legge meg.
I det jeg tørker meg skimter jeg noe digert og motbydelig flakse gjennom rommet.
Jeg motarbeider ubehaget og panikken, og tørker meg sakte ferdig
mens jeg observerer vesenet sette seg på baderomspeilet.
Jeg lurer litt på hvordan den kom seg inn.
Var det da katten forgjeves prøvde å åpne døren fra utsiden?
Da den gjentatte ganger hoppet opp og huket tak i hendelen på døra og greidde lage en liten sprekk mellom den tunge døra og veggen som den selv ikke kunne presse seg gjennom?
Eller kunne vesenet ha kravlet inn kjøkkenvinduet som sto på gløtt, selv om det ikke var kunstig belysning inne?
Jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg.
Det er usannsynlig at det vil skje ofte.
Jeg forlater badet og går mot kjøkkenet.
Med én lyskilde, den over speilet, vet jeg hvor vesenet
er når jeg kommer tilbake, og jeg har en liten glede av denne selvsikkerheten.
Til å fange noe stort, trenger man noe stort.
Jeg henter en vid halvliter-måler og et unyttig brev fra tollvesenet.
Jeg beveger meg rolig tilbake på badet og ser det sitte på speilet.
Helt stille.
Også når det blir innekapslet av en halvliter-måler.
Først når et brev fra tollvesenet blir skyvd under bena på den er noe virkelig galt.
En typisk febrilsk flaksing starter inne i halvliter-måleren.
Det som vanligvis ville gitt meg ubehag innenfra og ut, er nå noe eksternt.
Men den roer seg etter hvert.
Jeg holder den opp i lyset og stirrer på den.
Ser nesten mektig ut.
Alle bena, mønstrene, hårene.
Et overdådig insekt.
Min første idé er å gå ut med det.
Jeg ser for meg det fortsette å leve sitt insektliv, der det flyver blant planter
og gjør det det måtte gjøre, og jeg får en god følelse av natur og tenker om meg selv som en befrier!
Sånn gjør jeg jo vanligvis, slipper de ut i det fri igjen.
Men om jeg skal ut i mørket, så kan jo andre insekt flyve inn?
Og hva om jeg slipper det løs og det blir klengete, starter
å flakse og vibrere og røre ved meg - fysj det ville følest ubehagelig!
Jeg fortsetter å stirre.
Hva er dette vesenet egentlig?  Hvorfor ble det slik?
Hvordan ville det føles å være det der?
Det føles som jeg får en liten aha-opplevelse,
eller at jeg kan forstå noe viktig ved å fortsette å stirre.
Jeg setter fra meg halv-liter måleren på vasken, og setter meg på huk.
Å være det der.
Hva tenker det.
Nei, hva tenker det vel..
Nær ingenting.
Det jo så dumt at det ikke skjønner hva det er.
Det vet ikke hvorfor det oppfører seg på et vis og ikke et annet.
Den er jo helt og holdent en slave for det den gjør.
Den vil bare fortsetter å gjøre det den gjør, uten å vite hvorfor.
Da oppdager jeg meg selv i speilet.
Jeg kjenner meg igjen i den.
Jeg kjenner at sannheten også gjelder meg.
Jeg har stirret på vesenet i halvliter-måleren, men jeg kan like godt stirre på det der i speilet.
Nå..
La meg så behandle dette problemet.
Vesenet sitter livløst på brevet inni halvliter-måleren.
Det ser ut til å være en taktikk.
En overlevelses-mekanisme.
Jeg prøver å få det til å bevege på seg, ved å dytte i det med siden av måleren.
Sitter fortsatt stille.
Jeg blåser inn under måleren og lager en kraftig vind som flytter litt på vesenet,
men det rører seg ikke av egen makt.
Så løfter jeg måleren sakte og så høyt at vesenet bare kan flyge sin vei,
Men den sitter fortsatt urørlig!
I det jeg setter måleren ned igjen, kribler jeg av ubehag.
Hva om den hadde flydd rett i fjeset mitt som var 15cm unna,
eller i verste fall inn i munnen min - det hadde vært grusomt!
Nok av dette.
Slippe det ut.  Hva er poenget.
Lidelse og død.  Ingen selvbevissthet.
Trenger naturen et ekstra eksemplar av den her?
Hva er poenget med denne arten i det hele tatt?
Så..
Jeg vet nå at dette vesenet skal forsvinne, og at jeg er dens bøddel.
Men hvordan?
Jeg tenker på et par metoder, men de er usikre.
Det beste ville være å slippe fjerne det fra halvliter-måleren.
En sadistisk idé trer frem i sinnet.
Kan jeg gjøre det sånn?
Hva betyr det at jeg som et mer avansert vesen har makt over dette primitive vesenet,
og er vilkårlig over å gi det en grusom skjebne?
Legitimerer jeg at en eventuell gud kan behandle meg på samme måte?
Vil jeg ha universets støtte, selv om jeg gjør onde ting?
Jeg blir litt bekymret.
Så husker jeg bildet av tortursjefen fra Kambodsja,
sitte i god form i rettsalen, 30 år etter at han torturerte tusener til døde.
Det finnes ingen kosmisk straff for ondskap.
Universet støtter ikke godhet, men kreativitet.
Jeg og insektet.
Ingen lover beskytter et insekt.
Og ingen vil vite hva som vil komme til å skje med det i dette rommet.
Kun min samvittighet vil kunne skåne det.
Fortsatt urørlig under halvliter-måleren.
Jeg plukker alt opp, og dytter litt i papiret fra undersiden.  Da kravler den litt frem og tilbake.
Jeg setter den ned i vasken og lar kokhett vann renne over halvliter-måleren.
Vannet beveger seg rundt måleren, under, og stiger litt inne i måleren,
mens vanndamp fyller innsiden.
Insektet flakser, men klarer ikke lette fra det kokhete vannet.
Den er fortapt.
Fanget i min virkelighet.
Men vent litt..
I en utrolig kraftanstrengelse dykker den under det hete vannet
og dytter seg forbi kanten av måleren, nesten ute i det fri!
Men hvordan kan du være så intelligent i det du brenner i hjel?
Hva er du for noe?
Jeg visste ikke..
Jeg er kvalm.
Jeg stenger den inne på ny.
Jeg vet den har bare et par sekund igjen å leve.
..der..
Nå er den borte.

Carry On Wayward Son.



Heldig katteeier.


Fra VG:

Ørn spiste katt etter lang dødskamp

- Vi trodde den var død. Men så gikk vi bort og kastet et pledd over ørnen for å sjekke, og da viste det seg at den pustet, forteller Thomas Mørch til VG Nett.
Dermed ringte Mørch og kameraten til lensmannen og den lokale ørneeksperten. I en time satt de med ørnen innpakket i teppet og ventet på hjelp.

- Vi satt med den som en baby, sier Mørch.
!

- Bonden som bor på gården tok det med smil. Han sa han hadde flere katter, forteller Mørch som vanligvis bruker mye av fritiden sin på å lete etter kongeørner å fotografere.

- Det var bare utrolig flaks at dette skulle skje meg. Nå fikk jeg en ørn rett i fanget, legger han til.
...
Altså, om jeg var tilstede og det var min katt som lå der på bildet med innvollene hengende ut av kroppen etter å ha blitt pint og drept, så ville jeg ikke kastet et pledd på ørnen, men en diger stein!

Og om jeg hadde utrolig flaks ville bonden og Thomas Mørch akkurat da passert og blitt stygt sneiet av steinen!

Man spiser ikke pusekatter!

Hvem overlever singulariteten?


Skriv "wiki singularity" i din nettlesers adresselinje for å lese om den teknologiske singularitet.

Hvordan føltes det å være deg for 10 år siden?  Hvor mye av det mennesket er du i dag?

Ved singulariteten vil det eksistere en superintelligens med en type bevissthet vi ikke kan forestille oss.  Men jeg lurer på..hvem vil denne superintelligensen huske å ha vært?

Vil alle vesener integreres i denne intelligensen, eller vil vår kultur, forhold, tanker og opplevelser ikke være så viktig, og bare eksistere som informasjon uten å bli brukt i noen mening?

Eller jeg kan spørre på den andre måten - hva betyr det at akkurat du overlever singulariteten?  Universet er det samme.  Vil ikke en superintelligens som perfeksjonerer seg selv, bevege seg mot et universal tilstand gitt av dette universet?  Vil denne prosessen ligne på noen av oss?

Psykologisk er det viktig for mange å utvikle seg og overleve, eventuelt se en forlengelse av seg selv gjennom neste generasjon.  For oss selv er selvet altomfattende.  Vi blir konstant påminnet om den vi er.  Enhver med hodet på rette plass vil forsøke å overleve singulariteten, og fortsette å eksistere.

Men hva er det som forsetter å eksistere?  Hva om man gjør det, og fortsetter å utvikle seg som maskinintelligens sammen med andre.  Hva når du kan manipulere din hukommelse og huske det du vil, som det å ha vært en annen person?  Når du ikke lenger ser ut som deg, og du virtuelt kan være hvem du vil.  Når superintelligensen kan skape opplevelsen av å være et individ på måfå.  Når grensene mellom individ viskes ut.

Hva vil det da bety at du overlevde singulariteten?

Hva gjør deg deg?

Hva er du?

Hva innebærer singulariteten?


Om du ikke er kjent med konseptet om en teknologisk singularitet, anbefaler jeg å lese dette innlegget av haakonsk.

Om du plukker opp en Science Fiction bok eller SF film som omhandler fremtiden, så vil du med den stor sannsynlighet finne et samfunn hvor noen områder av våre liv og vår teknologi er svært avansert, mens mange andre områder ikke har hatt noen nevneverdig utvikling.  Et klassisk eksempel er Star Trek, hvor romfart og kunstig intelligens (i isolerte tilfeller) er høyt utviklet, mens menneskene som vandrer rundt i romskipene ser ut som oss, har lik intelligens som oss, og dessuten blir gamle og dør.  Praktisk scenario for å produsere episoder i et filmstudio, men lite realistisk.
Men hvordan ser verden ut om alle områder er fullt utviklet?  Hvordan vil verden utvikle seg etter singulariteten?
Fysisk versus virtuell eksistens.
Etter hvert som vi blir i stand til å forbedre alle våre organer med teknologi og i stand til å oppleve det samme virtuelt som vi gjør "fysisk", så blir det et spørsmål om meningen med å i det hele tatt fortsette å være store pattedyr.  Et liv som maskin vil gjøre oss uavhengig av alle slags fysiske behov, man kan være hvor man vil og gjøre det man vil.  Om vårt DNA er så fantastisk at det også utvikler en energikropp og bevissthet som lever videre etter døden, så vil dette bli et vrient fenomen å etterligne kunstig, men med beyond singularity superintelligens vil vi finne en måte å inkorporere også dette.
Fysisk versus virtuelt landskap.
Hvorfor bygge en skyskraper når ingen lenger trenger kontorer.  Om vi alle er maskin-intelligens trenger vi ikke lenger hus, veier, fabrikker, butikker, etc.  Temperatur og trykk spiller liten rolle, og en hel planet kan like godt tvers gjennom bestå av den nanostruktur som best støtter vår maskinintelligens.  Plantene på jorden tror jeg vil få være i fred som et levende museum, men jeg tror ikke store dyr vil fortsette å leve i lidelse når alle intelligente livsformer kan assimileres av vår maskinintelligens.  Alt av DNA og informasjon som kan fåes fra livet på jorden vil likevel bli innsamlet og fullstendig analysert, og om ønskelig simulert.
Individuell versus kollektiv bevissthet
Hvem er det som opplever fremtiden?  Om alt er maskinintelligens, så har ingen et spesifikt utseende eller psykologi.  Alle er utrolig intelligente, kan være den de vil, føle det de vil, gjøre det de vil, oppleve det de vil.  Men hva er egentlig poenget lenger med å være individer?  Om to personer kan være en bevissthet, hvorfor ikke være det?  Man kan jo når som helst simulere det å være to individer igjen.  Eller man kan gjøre begge deler samtidig.  Med maskinintelligens kan man lage tusen kopier av ett individ på sekundet.  Hvordan alt skal bli organisert vet jeg ikke, men jeg tror at det vil finnes en kollektiv bevissthet i bunn for hele det maskinintelligente univers.
Bevissthetens begrensing
Vi kan fokusere på 7 +/- 2 ting på en gang.  Hvordan det ville være å tenke på 100 ting på en gang kan vi ikke forestille oss.  Er det i det hele tatt mulig?  Hvorfor er vår bevisstheten vår romslig, men bare til et visst punkt.  Er det mulig for vår maskinintelligens å være bevisst tusen eller en million ting på en gang?    Eller må også maskinintelligensen gå igjennom alskens informasjon i rask rekkefølge for å være den bevisst?
Men nå er jeg for trett, så jeg kaster ut disse ideene med status utkast !

Min virkelighet.


Sett en katt foran et speil.  Se hvordan den reagerer.  En katt kan stirre rett på sitt speilbilde, men vil ikke forstå hva som stirrer tilbake.

En eller annen gang undret jeg over hva jeg egentlig er, og svarene som dukket opp var veldig pussige.  Jeg fant for eksempel at alt jeg ser er meg; alt jeg kjenner til eksisterer i min egen bevissthet.  Men mest sjokkerende var at min idé om en bevissthet, og idéen om meg selv, i seg selv er tanker!  Jeg trodde jo at jeg tenker og derfor er, men fant at "jeg" er en tanke, og at "å være noe" er å assosiere tanker med andre tanker.
Men jeg kan i det minste kontrollere hvilke tanker jeg tenker, tenkte jeg.  Nei, vent litt.  Om "jeg" blott er tanker om å være til, hvordan kan da "jeg" i det hele tatt tenke en tanke - tanken om meg kan vel ikke selv tenke?  Jeg er ikke en tenker, men en rekke tanker.  Fri vilje er ikke mer enn et konsept, for viljen selv er en tanke som flyter til overflaten.
Min virkelighet....tanker som dukker opp og forsvinner.  Det er det hele.
Herregud, dette er et fengsel!  Tenkte jeg...  Hvordan kan jeg noen gang bli til.  To be.  Være min hjerne, ikke bevisstheten den skaper.  Jeg vil det skal finnes et faktisk jeg, ikke bare en idé om et jeg.  Jeg vil...
Vent litt!  Jeg vil hva?  Hvem vil hva?  Alle tanker dukker opp, også disse.  Jeg er ikke en person som kan tenke, men jeg er heller ikke en person som ikke kan tenke.  Jeg er selve tankene..
Et øyeblikk, en pust, er illusjonen borte.  Tankene ser seg selv i speilet og skjønner hva de er.

Alle ambisjoner er borte.  Selvreflekterte tanker lystrer ikke; de lytter.
Det er svalt og fuktig over et stille, blått vann.  Det er en hvit og myk tåke til alle kanter.  En pen svane flyter sakte over vannet.  Den er død.
Men et milliarder år gammelt mønster vet å passe på seg selv.  Jeg har skrevet dette innlegget.  Og i morgen må jeg gjøre ting..
God natt & sov godt.

Travle MGP.




Tjohei.  Da er jeg nok engang sjelelig forstyrret etter å ha sett norske Melodi Grand Prix (fransk for stor premie?).  Det finnes visstnok en generell konsensus blant låtskriverne bak dette europeiske fenomenet om at en sang skal starte med en fattig, uoriginal melodi - som gjør at din kropp og følelser prøver stenge ute sanseinntrykk - for så å stige i styrke og bli enda mer travel og ikke gi seg før du føler deg fullstendig utarmet innvending.  Eller det er litt som å drikke brus.  En slurk kan smake godt, men etterhvert begynner du å skjønne hvor smakløst og usunt det egentlig er, men du vil smake på alle brussortene og til slutt blir du helt kvalm av denne søte og glade drikken, og kroppen skriker etter å stoppe, men brusen fortsetter å helles ned i halsen din, mer og mer, og til slutt dør du. (-_-)



Vinnerlåten i år er My heart Is Yours.  Det er en fin sang, men synes likevel det ble en litt uinteressant klisjé.  Det er som om noen klonet Rolf Løvland, og satte klonen til å komponere en spawn av You Raised Me Up og en amerikansk hymne.  Det er My Heart Is Yours.  Litt på nivå med "fin" dansebandmusikk.  Hva vinner neste år?  Kanskje en spawn av My Heart Is Yours og You Raised Me Up?  You Raise My Heart?  Vi vet hva som skjer når søskenbarn får avkom, eller når John Malkovich prøver å krype gjennom en portal til seg selv!
Jeg synes det er bra med bredde i musikkstilene.  Derfor var jeg positivt innstilt til Keep of Kalessin.  Likte den i noen sekunder, men så datt jeg av.  Synes det manglet mye for at det skulle være en vinnerlåt.  Mistenker at den fikk en del stemmer nettopp fordi det er metal og fordi musikken er annerledes.  Trenger jeg nevne Lordi fra Finland som vant hele Eurovision?
En sang jeg ikke skal rakke ned på er A1 sin, siden jeg nesten ikke gadd å se på - kanskje om strømlinjeformede Christian Ingrebritsen sluttet å smile?
MEN.  Av og til dukker det opp sanger som overrasker meg i MGP.  Sanger som er ordentlige sanger.  Jeg så ikke noen av delfinalene i MGP, og jeg hører lite på radio, så finalen var mitt første med Bjørn Johan Muris Yes Man.  Det er en ekte og god pop-låt.  Du trenger ikke like pop-musikk, men Yes Man er en god pop-låt.  Det er så deilig å høre en bra sang i Melodi Grand Prix som ikke er en Melodi Grand Prix sang!
Yes Man.
Jeg likte Yes Man så godt at jeg kjøpte den på nettet og har hørt den på repeat  under skrivingen av dette innlegget.  Synd den ikke vant, men folket har talt.  Jeg tror at Yes Man hadde fått flere stemmer om Bjørn Olav Muri tok noen dansetimer, og beveget seg på scenen, og ikke bare prøvde å gå ut i spagat mens han sto der oppe.  En pen kar med en topp sang, men fremførelsen kunne vært bedre.  Med litt mer sjarme og mye mer bevegelse hadde han vært helt smashing med sangen sin!
En ting til var at flyten i sangen ble brutt når de to damene kom inn på scenen.  "Hva gjør syngedamene til Rybakk der?"  Passet ikke inn, så det var like bra de forlot scenen med det samme.  Men de to mannlige danserne synes jeg passet godt inn.  De var en del av det som gjorde at Yes Man nesten var på et annet nivå enn alle andre sanger i MGP 2010.  Yes Man er en potensielt drømmende og mystisk sang som med en overnaturlig fremførelse kunne truffet meg dypt.

Nei, jeg vil ikke lese bloggen din!


Slettet i dag 30% av kommentarene på mitt siste innlegg.  Er det normalt å få så mange "les min blogg" kommentarer? Jeg ville undersøke saken, trykket på et random Bloggshout innlegg, og fant dette:


Om en av disse er din venn, slett henne! :D

Stakkars blogger.  80% av innleggene er jo spam!  Jeg sjekket andre innlegg, og det viser seg at blogghorene gjerne beveger seg fra det ene Bloggshout-innlegg til det neste, og noen ganger i flokk, som åtseletere.  Og la dere ikke lure!  Disse sultne gribbene skriver gjerne noe som er unikt for akkurat din blogg, eller får det til å høre ut som de har lest og likt bloggen din, men det er alt slue triks for å få deg til å besøke nettopp deres blogg, og så er det raskt videre til neste blogg.  Bare se på Bloggshout før det ovenfor:


Superrask til å lese innlegg og gjøre seg opp en mening, eller kanskje noe annet?  Og HERREGUD - når du skal skrive TO SETNINGER, og lime det inn på et dusin blogger, så kan du i hvert fall ha tunga rett i munnen når du skriver den ene kommentaren?
Det er mange ulver i fåreklær.  Se bare på den siste kommentaren i det første bildet.  Nesten så hyggelig at du blir glad, men det er er kun skrevet for å manipulere deg!  Bare se på Bloggshout etter det første.  De samme går igjen:

(Siste kommentar er fra innlegget etterpå.)
Fysj!  Vær så snill å slette alle spam kommentarer, så folk skjønner poenget og det blir litt greiere å åpne kommentarboksen sin.  Det er det enkleste..
...men for anledningen bestemte jeg meg for å gi igjen med samme mynt!  (^_^)
Til "Helene MØ":

Denne ble slettet - trodde hun likte spam?  Men selvfølgelig postet jeg den samme kommentaren på ny. Mu-ha-ha!

Til "elinneee":

Håper hun gjør det og bloggen hennes blir slettet!

Til "nnah":


Til "hanna gulbrandsen":
Denne jenta svarte faktisk hyggelig på bloggen min.  Søren! :p

Clooney, leiemorder i Sverige.


Leser på fremsiden av Dagbladet at Clooney skal bli leiemorder i Sverige?


Synes dette er galt!  Hva om han dreper noen som er uskyldig?


Han skal skjule seg i en rød hytte.  Hvordan er det å skjule seg, når de vet hvor han er?!  Eller vet de kun at hytten er rød?
Jeg er litt sjokkert i hvert fall.  Hva synes du om dette?

Blogsofttips - SVAR.



Sjøl om jeg liker blogg.no, savner jeg noe funksjonalitet. Jeg har valgt å fokusere på å få forandret den aller viktigste mangelen, slik jeg ser det, for å gjøre min netthverdag litt mindre frustrerende!
Jeg foreslår derfor denne subtile muligheten:

Ser du noe nytt? Bra! (Uidentifiserte personer kan av logiske grunner ikke sendes svar til, men du kan sende svar sjøl om du er avlogget.)
En liten Svar-knapp/Svar-link vil gjøre det mye lettere å kommunisere på blogg.no! Jeg vil ramse opp fordelene:
  • Du slipper å huske, lage bookmark til eller lete etter bloggene du har besøkt, for å se etter svar.
  • Sjøl om du mottar sent svar, vil du likevel bli informert. Jeg har noen ganger funnet artige eller interessante svar til det jeg har skrevet, helt tilfeldig. Hvor mange svar vet jeg ikke om?
  • Du slipper å besøke motparten sin blogg og skrive "SV: bla bla (...)" på et tilfeldig innlegg som har lite eller ingenting med det du skriver om.
  • Du slipper av samme grunn også at dine egne innlegg fylles opp av irrelevante kommentarer! (Nå tar jeg kanskje ikke hensyn til rosa-bloggere.)
  • Du kan lett browse nye og gamle svar i din Svar-boks (se nedenfor).
Etter at du trykker Svar, kan sidevisningen hoppe til kommentarfeltet, der motpartens bloggnavn vil dukke opp:
Send et svar til en du er glad i.

Sånn det er nå, er det kun blogginnehaver som kan bruke Hjem>Kommentarer for å sende svar til din Svar-boks. (Om han/hun leser kommentarer på innleggsiden, blir det dessuten en omvei for blogginnehaver å først måtte bevege seg til sin profil, for så å åpne "Kommentarer" for å besvare.)

En bra funksjonalitet i seg sjøl, men ikke en fullverdig løsning..


Poenget er altså at hver gang du trykker Svar på noen sin kommentar, så vil kommentaren dukke opp både under innlegget OG i din Svar-boks:

Dette er da Svar-boksen, om det skulle være noen tvil.

Som vist på bildet foreslår jeg en ekstra funksjon i å alternativt kunne motta melding per e-post. Jeg mener denne valgmuligheten må plasseres lett synlig for at folk skal kunne vite om den og lett forandre innstilling.
...det var altså mitt forslag til en forbedring av blogg.no som jeg vil tro mange etterlyser eller kunne tenkt seg! Om du sjøl vil ha denne muligheten, så vennligst legg igjen en kommentar. Eventuelt send en e-post til..
rafiq@blogg.no
..og henvis til dette innlegget, om du virkelig synes dette kan gjøre din blogghverdag enklere! Blogsoft har sikkert nok å henge fingrene i, så om de skal prioritere dette trenger jeg din støtte for å oppnå critical mass.
~Sammen kan vi forandre (blogg)verden~ (-_-)

Oppdatering:  Sendte denne e-posten 24. Januar:
Hei, jeg etterlyser en generell Svar-link på hver enkelt kommentar,
sånn at alle svar til enkeltpersoner dukker opp i Svar-boksen.
Jeg har enkelt beskrevet hva jeg mener i dette innlegget:
http://pormodr.blogg.no/1264336538_svar.html
Håper du vil se på det, og gi en respons.
26. januar:  Null respons, som vanlig.
hits