Þormóðr

Noen tenkte det var en god idé å gi meg PC-spillet Skyrim.  Jeg visste det var en tidstyv, men installerte det lell.  Gikk endelig lei i går kveld, etter å ha vandret rundt i denne omfattende og pene verdenen i flere titalls timer.  Noe som er spesielt med Skyrim er at du kan finne hundrevis av ulike bøker overalt i spillet; noen ganger kan du lære av dem, noen ganger er det en bakgrunnshistorie som er relevant for oppdragene dine, og noen ganger er det rett og slett bare en velskrevet fortelling.  Hadde lyst å dele en av disse forellingene jeg ble glad i med de som på måfå er innom bloggen min.  Fortellingen heter altså The Markmanship Lesson, og begynner under bildet.  Til opplysning er Bosmer betegnelsen på en alv fra skogslandskapet Valenwood.

Kelmeril Brin had very definite opinions on how things should be done. Every slave he bought on the day he bought him or her was soundly whipped in the courtyard for a period of one to three hours, depending on the individual degree of independent spirit. The whip he used -- or had his castellan use -- was of wet, knotted cloth, which regularly drew blood but very seldom maimed. To his great satisfaction and personal pride, few slaves ever needed to be whipped more than once. The memory of their first day, and the sight and sound of every subsequent slave's first day, stayed with them throughout their lives.

When Brin bought his first Bosmer slave, he ordered his castellan to whip him only for an hour. The creature, which Brin had named Dob, seemed so much more delicate than the Argonian and Khajiiti and Orcs who made up the bulk of his slaves. Dob was clearly ill suited for work in the mines or in the fields, but he seemed presentable enough for domestic service.

Dob did his work quietly and tolerably well. Brin occasionally had to correct him by refusing him food, but the punishment never needed to go further. Whenever guests arrived at the plantation, the sight of the exotic and elegant addition to Brin's household staff always impressed them.

"Here, you," said Genethah Illoc, a minor but still noble member of the House Indoriil, as Dob presented her with a glass of wine. "Were you born a slave?"

"No, sedura," Dob answered with a bow. "I used to rob nice ladies like you on the road."

The company all laughed with delight, but Kelmeril Brin checked with the slave trader from whom he had bought Dob, and found that the story was true. The Bosmer had been a highwayman, though not one of any great notoriety, before he had been caught and sold into slavery as punishment. It seemed so extraordinary that a quiet fellow like Dob, who always looked respectfully downward at the sight of his superiors, could have been a criminal. Brin made up his mind to question him about it.

"You must have used some sort of weapon when you were robbing all those pilgrims and merchants," Brin grinned as he watched Dob mop.

"Yes, sedura," Dob replied humbly. "A bow."

"Of course. You Bosmeri are supposed to be very handy with those," Brin thought a moment and then asked: "A bit of a marksman, were you?"

Dob nodded humbly.

"You will tutor my son Wodilic in archery," the master said after another moment's pause. Wodilic was twelve years of age and had been rather sadly spoiled by his mother, Brin's late wife. The boy was useless at swordplay, fearful of being cut. He embarrassed his father's pride, but the personality defect seemed ideally suited to the bow. Brin had his castellan purchase a finely wrought bow, several quivers of arrows, and ordered targets to be set up in the wildflower field next to the plantation house. In a few days time, the lessons began.

For the first few days, the master watched Wodilic and Dob to be certain that the slave knew how to teach. He was pleased to see the boy learn the grips and the different stances. Business concerns, however, had to take precedence. Brin only had time to see to it that the lessons were continuing, but not how well they were progressing.

It was a month's time before the issue was reexamined. Brin and his castellan were reviewing the plantation's earnings and expenses, and they had come to the area of miscellaneous household costs.

"You might also check to see how many targets in the field need to be repaired."

"I have already anticipated that, sedura," said the castellan. "They are in pristine condition."

"How is that possible?" Brin shook his head. "I've seen targets fall apart after only a few good shots. There shouldn't be anything left after a month's worth of lessons."

"There are no holes of any kind in the targets, sedura. See for yourself."

As it happened at that hour, the marksmanship lesson was underway. Brin walked across the field, watching Dob guide Wodilic's arm as the boy took aim at the sky. The arrow flew up into an arc, over the top of the target, burying itself in the ground. Brin examined the target and found it to be, as his castellan said, in pristine condition. No arrow had touched it.

"Master Wodilic, you must pull your right arm down further," Dob was saying. "And the follow-through is essential if you expect your arrow to gain any height."

"Height?" Brin snarled. "What about accuracy? Unless he's been secretly racking up a high kill ratio on birds, you haven't taught my son a thing about marksmanship."

Dob bowed humbly. "Sedura, first Master Wodilic must become comfortable with the weapon before he need worry about accuracy. In Valenwood, we learn by watching the bolt arc at different levels, in different winds, before we try very hard to strike targets."

Brin's face turned purple with fury: "I'm not a fool! I should have known not to trust a slave with my boy's education!"

The master grabbed Dob and shoved him toward the plantation house. Dob, head down, began the humble, shuffling walk he had learned in his domestic duties. Wodilic, tears streaming down his face, tried to follow.

"You stay and practice!" roared his father. "Try aiming at the target itself, not at the sky! You are not coming back into the house until there is one hole in that damned bullseye!"

The boy tearfully returned to practice, while Brin brought Dob into the courtyard and called for his whip. Dob suddenly broke away and scrambled to hide between some barrels in the center of the yard.

"Take your punishment, slave! I should have never shown you mercy the day I bought you!" Brin bellowed, bringing the whip down on Dob's exposed back again and again. "I have to toughen you up! There'll be no more soft jobs as tutor and valet in your future!"

Wodilic's plaintive yell drifted in from the meadow: "I can't! Father, I can't hit it!"

"Master Wodilic!" Dob cried back as loud as he could, his voice shaking with pain. "Keep your left arm straight and aim slightly east! The wind has changed!"

"Stop confusing my son!" Brin screamed. "You'll be in the saltrice fields if I don't beat you to death first! Like you deserve!"

"Dob!" the boy wailed, far away. "I still can't hit it!"

"Master Wodilic! Take four steps back, aim east, and don't be afraid of the height!" Dob tore away from the barrels, hiding under a cart near the wall. Brin pursued him, raining down blows.

The boy's arrow sailed high over the target and kept climbing, reaching a pinnacle at the edge of the plantation house before coming down in a magnificent arc. Brin tasted the blood before he realized he'd been hit. Gingerly, he raised his hands and felt the arrowhead protruding out of the back of his neck. He looked at Dob crouching under the wagon, and thought he saw a thin smile cross the slave's lips. Just for an instant before he died, Brin saw the face of the rogue highwayman on Dob.

"Bullseye, Master Wodilic!" Dob crowed.

Hvem begår overfallsvoldtekter?  Man bør ikke ignorere denne statistikken fremlagt av politiet i Oslo for et par år siden:

http://www.nrk.no/nyheter/1.6567955

"De siste tre årene (2006-2008) har politiet i Oslo etterforsket 41 overfallsvoldtekter. Tallene viser at alle de 41 anmeldte voldtektene er begått av ikke-vestlige innvandrere."

I tillegg har du mørketall.  Jeg håper man forstår at bak disse tallene ligger det en enorm psykisk påkjenning hos ofrene.  "Som om noen dreper sjelen din"  er ord vi nylig har hørt i media fra et voldtektsoffer.

Asylsøking er ressurskrevende, og skaper sosiale og kulturelle konflikter.  Og mer alvorlig er det at en del av asylsøkere begår voldtekter og annen kriminalitet.  Har det ikke for lengst vært på tide å spørre seg:  Er dette positivt for Norge?  Jeg ønsker å se en apolitisk motstand mot asylsøking.  Det er mange grunner til å stemme på politiske parti, og å ikke stemme Frp betyr ikke at du ønsker å importere tusenvis av unge, frustrerte menn fra Nord-Afrika og Midt-Østen.  Tenk over de negative konsekvensene av asylsøking.  Si ifra til politikerne.

Min personlige mening angående asylsøking generelt er at det burde fungere som et "lokalt" fenomen, feks. at man bør kunne gi politisk asyl til mennesker fra nord-europeiske land, feks. Hviterussland.  Jeg er imot at Norge skal avlaste krigsrammede land i andre deler av verden som har opplevd en sterk befolkningsvekst de siste tiår.   Om å redusere lidelse i verden er målet, så må man ta innover seg at vi kan gjøre mer nytte gjennom økt støtte til norske hjelpeorganisasjoner (i utlandet).

Jeg gikk nylig til innkjøp av en svær Xerox-skriver som gjorde det bra på alatest. Valget sto mellom den og en annen, men fordi jeg har hørt "Xerox machine" så mange ganger i dumme amerikanske filmer, så synes jeg det ville være kult å eie en. For å sette i tonere måtte jeg åpne opp skriveren, og jeg tittet da inn i et teknisk vidunder! Jeg elsker disse små opplevelsene av å leve i fremtiden. Det er bare en skriver, men når jeg ville hatt de største vanskeligheter med å gjenskape Gutenbergs trykkepresse av 1450, så må det være lov å bli imponert av dagens teknologi.  Affordable (ordfattig norsk) er det óg.  Ifølge Wikipedia, solgte Gutenberg i år 1455 bibler for 300 floriner, som tilsvarte 3 årslønner for en "vanlig arbeider". I dag kan jeg kjøpe en bibel (for no apparent reason) med én times arbeid, og tilmed en dyr trykkemaskin for under 3 dagslønner.

Det er pussig å tenke på at disse 500+ årene med utvikling av trykkemaskinen egentlig bare var en lang midlertidig løsning. Forhåpentligvis blir min nye Xerox den siste skriveren jeg noen gang trenger, da det meste av institusjoner snart bare krever elektronisk innsending. Muligens vil de kommende papirtynne og fleksible OLED-skjermene gi dødsstøtet til printerindustrien og behovet for å trykke noe på et papirark?

Hvilke andre ting rundt oss er kun midlertidige løsninger; deres formål i ferd med å bli assimilert av andre teknologier?

Etter å ha overspilt Battlefield 2: BC2, hadde jeg tenkt å kjøpe en dyr GPU (graphics processing unit) for å kunne spille Battlefield 3, men i siste stund tok jeg til fornuft og bestemte meg for å legge gaming på hylla.  Og jeg kommer sannsynligvis aldri mer til å kjøpe et skjermkort, siden Intel og AMD nå putter dedikerte grafikk-kjerner i sine multi-kjerne prosessorer (CPU-->APU).  Om få år vil du kunne kjøre tunge, grafikk-krevende applikasjoner kun ved hjelp av hovedprosessoren.  Jeg tror også strømforsyningen i forbruker-PC'en vil bli integrert i hovedkortet: Skjermkortet forsvinner, og til eksempel kan flash-disker og overflødige DVD/Blu-Ray-spillere allerede nå drives med USB-kontakt til hovedkortet.  Til slutt har du igjen en PSU (power supply unit) med bare én enkel ledning til hovedkortet, som vil være en snodig og plasskrevende løsning.

Bensin/dieselmotorer, telefonledninger til husstander og hustelefoni, bøker, musikk, filmer, bilder...teknologier skiftes ut, blir usynlige.  Nå kan du tilmed erstatte ditt kjæledyr med feks. Wii's Puppy Luv.  Du trenger ikke å gi det digitale dyret mat som er energikrevende og miljøbelastende å fremskaffe, det produserer ikke drivhusgasser, og når du slår av Wii'en sover dyret så lenge du vil.

No, really...Jeg tror at en påskyndet utvikling av teknologi og effektivisering av bruken av den er av stor viktighet.  Jeg vet ikke noe annet som kan gjøre slutt på den enorme lidelsen blant mennesker og dyr.  Men akkurat nå har dette med å forminske og forenkle helt klart betydning for meg personlig.

"Life is 90% maintenance."

Dette sitatet er fra Steven Spielbergs miniserie Taken, og jeg husker det fremdeles fordi jeg ofte har tenkt over det.  En dimensjon av sitatet er tingenes verden.  Hvor ofte har jeg ikke sett meg selv og andre bli bundet av å eie noe de egentlig ikke trenger, eller bare trenger fordi det ikke finnes bedre løsninger?  Hvor mye tid har jeg ikke brukt på å rett og slett flytte ting for meg selv og andre?  Kjøpe, flytte, rengjøre, reparere, selge.  Jeg blir tynget av å eie mye, og jeg blir tynget av å eie feil.

Dog, nære forbedringer i samfunnet og i mitt eget liv, anno 2011, innebærer kun midlertidige løsninger, ultimately (norsk, hrmpf..).  Vi er skapt av naturen rundt oss, og formet verden rundt oss ut ifra hvordan vi selv fungerer.  Gitt at den akselererende teknologiske utvikling gjør menneskeheten til maskinintelligens, så forandres forutsetningen for samfunnets infrastruktur.  Vi trenger ikke lenger mat, hus, veier, og de millioner oppfinnelser vi har omringet våre store kropper med for å ha det bra og...vel, formere oss.

Det er ikke bare siste gang vi produserer trykkemaskiner.  Det er siste gang vi produserer teknologi, i allminnelig forstand.  Mitt mål - å få mine eiendeler til å forsvinne, og endelig meg selv.  Vår skjebne - å forsvinne alle mann, og våre eiendeler med oss.

Jeg  digger denne fantastiske musikkvideoen fra lille, ukjente Iglu & Hartly!

Om dette ikke ble for corny for deg, kan du også sjekke ut "In this City" og "Out there".

Var det sist gang eller gangen før det jeg skulle synge nasjonalsangen og ikke følte meg godt?  Ingen varm, stolt eller nasjonalistisk følelse.  Det var ikke det at jeg kjedet meg, for jeg var tilstede i sangen.  Men jeg tok innover meg mine møter med andre mennesker og samfunnet rundt meg, lokalt og nasjonalt, og jeg følte av det ingen glede.  Jeg ble overrasket og trist over det jeg hadde mistet, og at å synge nasjonalsangen hadde blitt noe ulystbetont.

Norge og nordmenn.  Hva er det?  Er det alle drittsekker, pøbler og vemmelige mennesker, folk uten hemninger, høflighet eller vennlighet, for ikke å snakke om dyremishandlere, kriminelle og voldtektsmenn?  Og alle skal likeså dytte et hundretalls dyr gjennom seg årlig, og forbruke vår klode i senk.  Hvordan kan jeg ignorere dette når jeg synger nasjonalhymnen?  Hvorfor skal jeg kunne vifte med et flagg for demokratiet som tillater alt?  Som ikke avliver Breivik, men oppretter støttegrupper for hans mor....for her er det idéen av 'mor' som teller, og ikke nødvendigvis de faktiske forhold.  Her er det idéen av restitusjon som gjelder når personer får noen år i fengsel for forferdelige gjerninger, og ikke det faktum at det er et dyr med ødelagt psykologi som etter noen lette år slippes løs i samfunnet.  Og her er det idéen om de tusener hjem fylt med gode, ærlige nordmenn som gjelder...glem all den dritten som blir gjort mot det norske folk av det norske folk.

..men jeg har også opplevd det andre.  Jeg møter mange bra mennesker, i levende live, eller deres sinn, som her.  Det finnes mange å sette pris på og respektere.  Og selv om det kan være litt knuff og puff, og noen kan irritere og provosere, så er de gjerne skikkelige mennesker når det gjelder.  Og av og til ser jeg et lite barn som er så vakkert og uskyldig, at jeg fylles av en underlig kraft, og jeg tenker:  det er for dette barnet jeg vil gjøre mitt beste og beskytte fra alt det vonde...det er for disse det er verdt å skape et bra samfunn!

Så kanskje må jeg lære å synge nasjonalsangen på nytt.  Om jeg ikke kan glemme det negative, så kan jeg i hvert fall huske at minst halvparten av oss nordmenn på berget vårt er temmelig decent mennesker, som det er verdt å bry seg om.  Idéen om vårt eget land, som representert i en nasjonalsang, er nok ikke sann, men den har likeledes suggestiv kraft; et skjult ønske man strekker seg mot eller lever ut i sitt eget lille hjørne av Norge.

Jeg ville bare komme med en anbefaling, hva gjelder film.  For noen kvelder siden så jeg det historiske dramaet Agora, som gjorde inntrykk på meg.  Kunne tenkt å skrive litt rundt den, men det beste er vel å ikke ha forventninger, info eller andres meninger i bakhodet.  Jeg lot jo være å se Black Swan på kino fordi jeg uheldigvis kikket meg gjennom hele-Black Swan-på-2-minutter-traileren deres.  Jeg kan likevel si at Agora foregår i antikken, i (gresk)romerske Alexandria, og er et estetisk pent, men gripende og til dels voldelig drama.  Den greske filosofen Hypatia (bildet) er sentral i handlingen.   Agora er forøvrig regissert av Alejandro Amenábar, om noen kjenner til ham.

Kom tilbake og fortell hva du synes i tilfelle du ser den!

Jeg vil være mer effektiv.  Så, i stedet for å skrive dette innlegget, sier jeg bare

God natt!

(^_^)

I følge kilden jeg har brukt, ble denne testen utviklet av L. Brouha i 1943 for Harvard Fatigue Labratories, og er kjent som Harvard Step Test.  Men på en.wikipedia fant jeg dette (uverifisert): The test was created for the Forest Service in the early 1900's at the University of Montana in Missoula. Siden jeg har forenklet testen en smule, så har jeg omdøpt testen til Montana Step Test!

1. Finn en 40-50 cm høy stol eller plattform.
2. Trakk opp og ned 150 ganger i løpet av 300 sekund, eller til du ikke klarer mer.
3. Sett deg ned og hvil.
4. Mål pulsen din i 30 sekunder, respektive 1, 2 og 3 minutt etter at testen er gjennomført.
5. (antall sekund du utførte testen) / (pulsslag periode 1 +  pulsslag periode 2 + pulsslag periode 3)

f i t n e s s   i n d e x
Super form > 1,8
God form 1,6-1,8
Middels form 1,1-1,6
Dårlig form < 1,1

I den originale utregningen skal man gange antall sekund du utførte testen med 100, samt gange pulsslag i måleperiodene med 2.  Dette synes jeg er tull med tall om du ikke er besatt på å unngå desimaltall.  Jeg har forenklet utregningen i testen og konvertert index'en, pga. at verdiene du får uansett bare er meningsfulle relative til seg selv.

Herzlichen Glückwunsch!

I live in the American Gardens building on West 81. street, on the 11th floor.  My name is Patrick Bateman.  I'm 27 years old.  I believe in taking care of myself, and a balanced diet, and a rigorous exercise routine.  In the morning, if my face is a little puffy, I'll put on an ice pack while doing my stomach crunches.  I can do a thousand now.  After I remove the ice pack, I use a deep pore cleanser lotion.  In the shower, I use a water activated gel cleanser, then a honey almond body-scrub, and on the face an exfoliating gel scrub.  Then I apply an herb-mint facial mask, which I leave on for 10 minutes while I prepare the rest of my routine.  I always use an after shave lotion with little or no alcohol, cause alcohol dries your face out and makes you look older.  Then moisturizer, then an anti-aging eye balm, followed by a final moisturizing protective lotion.  ..There is an idea of a Patrick Bateman.  Some kind of abstraction.  But there is no real me.  Only an entity.  Something illusory.  And though I can hide my cold gaze, and you can shake my hand and feel flesh gripping yours, and maybe you can even sense our lifestyles are probably comparable, I simply am not there..

Kan du noe morsomt på rams? (^_^)